Skulle bare være morsom... - Erotisk novelle!

"Å, herregud jenter! Jeg er så lei denne kroppen, skulle ønske jeg var gutt", sier jeg hysterisk til de andre jentene. "Nå må du gi deg, du er jo den peneste og flotteste jenta på hele skolen", utbryter Sandra. Jeg bare står i skolegården og fryder meg med all godsnakkingen. Kan vel ikke si at jeg akkurat har noe i mot det. "Dessuten er du sammen med skolens kjekkeste gutt", fortsetter hun. Ja, det stemmer, jeg kan jo faktisk få hvem jeg vil, tenker jeg. "Men det hadde jo vært litt kult å være gutt for en dag å se om jeg ville fått like bra drag på jenter som jeg har på gutter", sier jeg innbilsk. Barbiedukkene står og måper i ring rundt meg, mens jeg drar på mimikken som en smigrende hunnkatt. Ja, det hadde vært litt av et syn?, sier den andre plastikkberta lattermildt. Hun har sparklet hele trynet sitt med tonnevis av brunkrem for å konkurrere med meg. De skulle bare visst. Jeg er mest sexy av dem alle og har det flotteste og lengste lyse håret på hele skolen! Og jeg gjør det bare for å få oppmerksomhet, filosoferer jeg overlegent.

På bussen hjem fra skolen tenker jeg på skoleballet neste dag. Jeg kommer til å se fantastisk ut i den nye kjolen, tekster jeg til Sandra. Ingen kommer til å være flottere enn meg. Jeg blir nok ballets dronning, som alltid. Jeg gleder meg til at Jan ser meg i den nye kjolen fra Alexander McQueen, tenker jeg i samme øyeblikk som bussen humper bortover veien til det siste stoppestedet.

Jeg åpner døra til rommet mitt, kaster et blikk på sminkeskrinet mitt og slenger meg ned på himmelsenga. Duften av shampoo møter meg. Sikkert bare pappa som har gjort klart badekaret med duftvann og såpe. Jeg prøver kjolen en siste gang før jeg legger meg. Den er perfekt. Fargen er perfekt. Størrelsen er perfekt. Jeg er perfekt! Hadde alle mennesker i verden vært som meg hadde legene sluppet å bekymre seg over syndromet stygg, tenker jeg og legger meg for å få skjønnhetssøvnen.

Neste morgen står jeg opp tidlig og gleder meg til ballet. Jeg skipper på meg de rosa tøflene og dasser trøtt ut på badet. En merkelig lukt av svette svever rundt i rommet. Jeg setter meg ned på do for å tisse. Plutselig står strålen rett ut og smeller i veggen foran meg som en nyttårsrakett! Hva skjer, tenker jeg? Er jeg så trøtt? Jeg ser ned og oppdager en svær manke av en mørk urskog som dekker en lang, ekkel og motbydelig dings med to svette og hengende saccosekker! Hva skjer? Hjertet mitt begynner å pumpe som en kåt hund under parring. Jeg spretter opp av den nyvaskete doskåla og kjenner det lange ekle udyret, gnisse mellom de hårete lårene mine. Jeg ser meg selv i speilet. "Ææææhhhhh", skriker jeg så hele huset rister av skrekk. "Hva er det for noe, hva er det for noe?", roper mamma i den andre enden av huset. "Det er ingenting. Absolutt ingenting", svarer jeg plutselig med en mørk stemme og prøver å gjøre den så lys jeg bare kan og later som om ingenting har skjedd. Jeg har korte skjeggstubber i trynet og det lange lyse håret mitt har blitt til en kjedelig kort og mørk militærsveis uten snev av en enste dråpe balsam."Herregud", hyler jeg enda en gang som en gal hønemor som har mistet kyllingene sine! Jeg river av meg Paris Hilton morgenkåpa som en ivrig kleptoman for å undersøke om de faste silikonpuppa mine strutter ut som de pleier. De er erstattet med fleskete mannebrynjer med en hårete tarzanmatte og en høygravid mage av en flodhest. Jeg føler meg misbrukt og helt jævelig. Hva var det som skjedde her i natt? Jeg ser på de klubbete hårete fingra mine og setter de på rompespissen. Den veltrente rumpa mi er byttet ut med en hengende manneræv som ligner et hårete villsvin. Jeg har blitt MANN!

Jeg løper bort til telefonen som er dekket av diamanter og slår nummeret til Sandra i all hast. Jeg skjelver og er nervøs. Hva skal jeg si? "Hallo, det er Viktoria", sier jeg."Det har skjedd noe forferdelig", bryter jeg ut. "Hvem er det jeg snakker med?", hører jeg Sandra spørre i den andre enden."Det er Viktoria, bestevenninnen din du har kjent hele livet"?, svarer jeg fortvilet. "Slutt og tull, det er ikke Viktoria, det er faren hennes som ringer, ikke sant" Hva skal jeg si, tenker jeg. Ingen kommer til å tro meg uansett, sukker og stønner jeg som en forvirret spansk okse! "Det er Viktoria, du må tro meg! Møt meg ved idrettshallen før norsktimen", forteller jeg gråtende til Sandra med en stygg og skummel mannestemme.

Jeg kler på meg en diger hettegenser og en shabbie treningsbukse som jeg har tatt av pappa for å dekke den ekle ballerusken jeg har hengende mellom beina. Herregud, tenker jeg. Nå skjønner jeg at det er vanskelig å stokke beina, når det blir tre av dem. Jeg sniker meg ut av vinduet så ikke mamma og pappa skal få mistanke om noe. Og hvis de får vite at jeg plutselig har blitt til en ekkel og hårete mann i løpet av natta, hadde de sannsynligvis fått hjerteinfarkt og dødd av diagnosen, sjokk! Det hadde vært en skandale og jeg hadde blitt stemplet som en ekkel og stygg mannemorder. Jeg kaster meg på bussen. Jeg sitter alene, nedtrykt i det ene hjørnet og drukner i mitt eget ego. Hvorfor var jeg så dum og sa at jeg ville bli en gutt? Jeg plukker opp Aftenposten som ligger slengt foran meg på gulvet og tar den foran trynet mitt så ingen andre skal få se hvor stygg jeg er. Ååhh! Jeg savner den gamle kroppen min, tenker jeg etterlengtet mens jeg er fanget i en annen manns kropp!

Ved idrettshallen venter jeg spent på om Sandra kommer eller ikke. Jeg gjemmer meg under de slitne tribunene så ingen andre skal få øye på meg. Plutselig ser jeg den sprudlende Sandra komme. Skal jeg gå opp til henne nå, tenker jeg? Nei, jeg må vente litt til så jeg ikke skremmer den stakkars jenta. Jeg er jo tross alt en fremmed mann. "Viktoria, er du her", roper Sandra. Jeg lirker meg sakte fram fra de møllspiste sitteplassene med en stor kropp, men jeg sier ingenting. Sandra skvetter til og tror ikke det er meg. Jeg forklarer og forklarer, men hun vil allikevel ikke tro meg. Det er like før hun går for å ringe politiet. Hun er redd. Jeg har aldri sett Sandra så redd noen gang. Hva skal jeg si for at hun skal tro meg? Til slutt nevner jeg sommeren da vi var små. "Husker du ikke at jeg reddet deg fra å falle ned fra treet vi klatret i? Du har jo et stort langt arr under armhulen", fortsetter jeg. Hun blir stille og våger seg sakte bort til meg med museskritt. Sandra stirrer inn i øynene på meg. Alt annet enn sansene våre er uvesentlige. Til slutt sier hun, "det er jo deg jo, Viktoria". Jeg blir glad og forteller alt som har skjedd. Deretter hopper vi som to tenåringsjenter og løper barnslig hjem til Sandra.

"Få se på den' a, få se på den' a. Du må bare vise meg den?", spør Sandra. Vise hun hva, tenker jeg. Sandra mener vel ikke????.. tingen... Jeg drar forsiktig ned den slitne buksa til pappa og lirker slangen med tilbehør forsiktig ut av buksa. "Wooow, den er stor", utbryter Sandra. "Ja, og den er bare i veien, jeg kan ikke sitte med bena i kors uten å få vondt ", sier jeg oppgitt. Jeg sier til Sandra at jeg må få tilbake den gamle kroppen min, innen i kveld, fordi da er det jo ball! Og Jan kan jo ikke se meg slik, tenker jeg.

Sandra hjelper meg med å barbere bort alt skjegget i ansiktet og alt håret på kroppen for at jeg skal føle meg bedre. "Jeg hater å ha så mye hår og det vokser så fort", utbryter jeg til Sandra. Det er så ekkelt, tenker jeg. Barbermaskinen durer og løper over kroppen min som et helt lag med saueklippere som kjemper om tittelen, "Årets beste trimmer". Det kiler. Sandra og jeg klarer ikke å være seriøse i ett eneste minutt. ?Swooom?! Plutselig kommer det en pute brasende på den nybarberte mannekroppen min. Så kommer det enda en nazipute! Jeg tar opp den største puta jeg finner, løfter den over hodet og kjenner armmusklene strammes og klinker til i en fei. Sandra fyker som en fjær tre meter bortover i rommet. Latteren trommer som regn på taket og dermed er putekrigen i gang!

Etter en stund begynner vi å snakke om ballet. Vi blir enige om at jeg skal gå utkledd i klærne til pappa, for jeg skal uansett, enten jeg er mann eller kvinne, få med meg festen! Jeg vil jo så gjerne være på ballet sammen med Jan, tenker jeg. Og se han i dress, danse med han og kysse han når jeg blir kåret til ballets dronning, drømmer jeg meg bort. Men han kan jo ikke se meg som en mann, tenker jeg! Da vil han helt sikkert gjøre det slutt, og det på blanke flekken. Og jeg som aldri har blitt dumpet før, fortsetter jeg å tenke. Derfor må Sandra gi beskjed til Jan at jeg har blitt syk. "Ååhh! Livet er så urettferdig", filosoferer jeg høyt!

Hjemme lurer jeg meg inn gjennom vinduet for at ingen skal oppdage at jeg er hjemme. Jeg sniker meg inn på soverommet til mamma og pappa som en slu rev for å låne dressen til pappa. Den er sort med hvite striper. På rommet mitt prøver jeg dressen foran speilet. Jeg begynner å grine og tenker på den fine kjolen. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sagt at jeg ønsket å være gutt. Jeg skulle jo bare være morsom, tenker jeg bittert. Det var jo bare en spøk!

Jeg må bare prøve kjolen en siste gang. Uansett hva! Jeg presser på meg den trange Alexander McQueen kjolen. Jeg trekker inn magen og holder pusten. Dette går ikke, tenker jeg. Kroppen er for feit og kjolen for liten. For ett døgn siden passet den perfekt, men nå får jeg den knapt opp til livet engang! Ølmagen er i veien. Jeg skal ha den på, jeg gir meg ikke, tenker jeg som en brølende politiker og biter tenna sammen. Jeg skal ha den på! Til slutt får jeg presset den knøttlille kjolen som nesten tar kverken på meg over hoftene, mens jeg holder pusten. Jeg får satt på de tynne skulderstroppene på kjolen over de brede skuldrene mine, mens glidelåsen bak buler ut som en sprengt torsk. Jeg ser meg i speilet med stoltheten langt ned på knærne og plutselig ser jeg et lys i den mørke og dystre tunnelen. "JEG HAR FÅTT TILBAKE KROPPEN MIN", hyler jeg febrilsk som en lottomillionær! "Hva er det for noe, hva er det for noe"?, spør mamma ropende. "Det er ingenting. Absolutt ingenting!", svarer jeg hoppende og glad på en eng av timotei.

Kilder:

http://www.google.no/imgres?q=erotikk&um=1&hl=no&sa=N&biw=1366&bih=607&tbm=isch&tbnid=atrwCK5Y64zeBM:&imgrefurl=http://sognogfjordanesu.blogg.no/1242055697_11mai2009.html&docid=tFahcCoembmngM&w=449&h=322&ei=m810TsDEPKr64QTvz6yADQ&zoom=1&iact=hc&vpx=985&vpy=296&dur=1903&hovh=190&hovw=265&tx=160&ty=70&page=1&tbnh=114&tbnw=159&start=0&ndsp=23&ved=1t:429,r:13,s:0

Publisert: 17.sep.2011 @ 18:42 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits